Tekst fra Norsk Fiskeindustri Museum
Å Åsa Elstad: Klippfisk-kjerringer
Ho va vesst berre banet, så e det mæ førtællt
då bjyinnte ho på feske-bergan. Folke va førrspællt.
Dæm sa ho lærte leksa: Ka makt de e så rår.
Dein gongen va ho Lotta ikkje meir einn åtte år

Arvid Hanssen: «Ho Lotta arbeidskraum»

Den norske klippfiskproduksjonen starta omkring år 1700. Utover 1800-tallet vokste den på bekostning av tørrfisknæringa. En stor del av råstoffet var skrei fra Lofoten, men torsk fra hele kysten blei flekt, salta og tørka og solgt til land lengre sør.

Storparten av klippfiskproduksjonen foregikk i større stil, der “tørkere” leide store bergområder og hadde folk i arbeid hele tørkesesongen for så å selge den ferdige klippfisken til eksportørfirmaet. Noen av de store firmaene hadde også egne tørkere og bergområder. Før siste krig var Kristiansund den største klippfiskbyen, men det blei også drevet slik handelstilvirking i flere områder langs kysten. Ålesund og Bergen haddde også stor klippfiskeksport, og oppkjøpere fra flere bygder i Nordland, Troms og Trøndelag frakta råfisk fra Lofoten for å salte og tørke den heime på bergene.

Klippfisksesongen var fra april til uti juni. Både menn, kvinner og unger var med på fisketørkinga. Først og fremst var det de som bodde nær tørkeplassene som 'gikk på bergan', men det kom også tilreisende for å tjene noen kroner, og disse kunne bli innkvartert i egne losjihus eller buer. På Versøya i Flatanger i Nord-Trøndelag var det tidlig i århundret et slikt losjihus som blei kalt 'Slaveriet' av de som bodde der.

På 1930-tallet regner en med at det var omkring 2000 bergarbeidere i Kristiansund. En av dem, som arbeidet på Miln-brygga i mellomkrigstida, skildra arbeidsstokken på veg til berga “som eit mai-tog som gikk ijnnover Strandgata” om morgenen. Det kunne være så mange som 150 mennesker på hvert berg med tilhørende brygger.

Arbeidet starta med vaskinga. Det var et kaldt arbeid, ikke minst så lenge fisken blei vaska i fjæra. Den flekte og salta fisken blei fordelt langs land fra robåter, den måtte bløytes før vaskinga kunne ta til. Vaskeren måtte bruke ei 'karre', ei lang stang med en krok ytterst, for å karre til seg fisken. Fisken blei lagt på et skrått trebrett med skinnsida opp og skrubba grundig fra fra ørbeina til sporden slik at en fikk vekk salt, størkna blod og slog. Så blei den snudd med buksida opp og skrubba noe forsiktigere med en heimstrikka ulllvott, slik at den svarte bukhinna forvant, men uten at en reiv opp fiskekjøttet. Etter hvert som fisken var ferdig, heiv de den på land i små dunger slik at den skulle renne av seg.

På de fleste stedene blei fiskevaskinga sett på som kvinnfolkarbeid, men noen steder arbeidet karer og kvinnfolk side om side i fjæra. Kaldt var det uansett hvem som gjorde det, men det må ha vært hustrigere å ha på seg skjørt enn bukse når en stod ute i det iskalde sjøvatnet. «Hadd vi bære dein gangen tora og dradd på oss ei karra-bukse .... ? Du kainn skjønn det hadd vorre mykji varmar da! - Men det tor vi ikkje for folk-snakket.!» sa ei av kvinnene som den gang stod i fjæra og fraus.

Fottøyet var heller ikke alltid like tett og godt, det var vanlig med trebunnstøvler med lærskaft. Det blir fortalt om de som 'gikk opp tu fiskfjørun og på berga og størta tu støvla og så tredde dem på igjen og gikk nedatt og fortsatte'. Da kunne det komme godt med at en hadde tjukke heimstrikka ullstrømper og ullragger inni støvlene. Hendene, derimot, måtte en ha fri for å kunne gjøre arbeidet. Stive, røde fingrer og neglebit blei derfor en del av hverdagen. Når en hadde vent seg til kulda og fingertuppene hadde sluttet å verke, var det verste over for den dagen.

Ellers prøvde en å pakke seg inn så godt en kunne, i tjukke skjørt, ulltrøyer og skaut, og strieforklær som i alle fall beskytta litt mot vannskvett og salt, regn- og snøelinger. En kunne heller ikke ta så mye på seg at det hindra bevegelsene, det var om å gjøre å holde en høg akkord. Arbeidsklærne en brukte på berga blei fort slitt, ei kvinne hadde et dongeryforkle som var så lappet at de andre kalte det 'Europa-kartet'.

Å stå med føttene i kald sjø i vind og regn kan ikke ha vært særlig bra verken for luftveier, urinveier eller underliv. Det blei noe bedre, også for ryggen, da fiskevaskinga blei flytta inn på bryggene og en fikk stå og vaske i kar. Vaskinga var tungt akkordarbeid. 'Tellerne' kontrollerte både fiskemengda og kvaliteten på arbeidet.. Like etter krigen lå akkorden til klippfiskarbeiderne på Korsnes i Halsa på ei krone. Et vanlig dagsverk var 7-800 fisk, de raskeste klarte opptil 1000. Disse blei gjerne kalt 'superkjerringer'. Var tariffen ei krone, tjente de fleste altså 7-8 kroner. Det var 3-4 kroner under den gjennomsnittlige lønna for kvinner i jord-og skogbruk i sommersesongen i disse etterkrigsåra.

Etter vaskinga skulle fisken bæres opp på berga og legges i press i stabler et par uker. Det neste leddet i produksjonsprosessen var legginga. Om morgenen blei fisken lagt spord mot nakke og nakke mot spord, tett i tett , så heile berget det lyste kvitt. Etter matpausen midt på dagen skifta berget farge - fisken blei snudd slik at den grå skinnsida lå opp. Dette arbeidet var det først og fremst kvinner og unger som gjorde, og det var viktig at en var både nøyaktig og rask. Fisken måtte, særlig mens den ennå var rå, ligge på et plant underlag slik at den beholdt fasongen og fikk passe med tørk. Arbeidet med den salte, tørre, ujevne klippfisken ga sår og svuller i hendene, fingrene kunne bli hovne og hudløse.

Hver kveld måtte fisken samles i la igjen, legges i ring med sporden inn mot midten på på runde platter og med et rundt 'flak' av tre på toppen av den mannshøye stabelen. Arbeidet var tungt, og var det fare for regn, måtte stablinga gå fort for seg. Dette blei ofte gjort av et arbeidspar - ei jente eller kvinne som stabla og en gut som bar fisken bort til henne. For de unge kunne valget av arbeidskamerat være litt spennende, begge ville nok helst ha en som var både rask og kjekk. På Nordmøre blei det sagt at den som ikke klarte å legge det underste laget, botnfloa, heilt sirkelrund, ikke fikk den hun ville ha, og da hagla det med ertende kommentarer fra de andre på berget. Etter at fisken hadde vært noen runder på berga og begynte å bli hard, skulle den renses for blodflekker og slintrer og rettes ut.

I Kristiansund blei klippfisken båret inn på bryggene for ettertørking og lagring før den blei utskipa. Andre steder blei den båret ombord og omsorgsfullt plattet nede i rommet på frakteskuter som førte den sørover. Slik beskriver Hamsun det fra Pollen:
'Platterne stod alt ombord på 'Måsen's dæk og biet på den første fisk. Platterne det var altid kvinder, de steg ned i lasterummet og la fisken pent ned i flør, de blev på alle tørkeplasser gjerne utvalgt av de peneste og flinkeste og blev særlig godt lønnet. Det var på en måte en hæder å bli utvalgt til plattingen, men det gik ord om fra nabobygderne at det ikke var helt ufarlig, for det vanket mat og skjenk i kahytten og stunddom det som galnere var'

Leseren blir ikke mye i tvil om hva det var som 'galnere var', når Hamsun lar den den unge, mannfolkkjære kona Ane Maria si:
'Trur dokker at jeg går ombord og platter? Det holder jeg mig for god til! Å, men hun græmmet sig nok dygtig, hun vedblev å gi ondt fra sig: Lat gå med Josefine fra Kleiva, hun var ung enke og kunde gjøre med sig selv det hun vilde, men Beret hun hadde sin mand i en av båtene her og et to års barn hejmme, hvad skulde hun platte for! - Det er nu god fortjeneste, svarte konerne. - Ane Maria sa spydig: Ja, lat hende bare ha god fortjeneste i alle måter!'

Både plattingarbeidet og pakkhusarbeidet ga muligheter for både seksuell utnytting og prostitusjon. Det forteller også klippfiskarbeidere fra Kristiansund. Kvinner skal ha blitt trua med at både de og mennene deres ville miste arbeidet - og dermed levebrødet - om de ikke var villige til å la bryggeformannen få viljen sin med dem

Der varierte timelønna i 1937 mellom kr 0,25-0,30 for menn, kr 0,22 -0,25 for kvinner. Fagorganiseringa kom seint og lønnene var så låge, både fordi dette var sesongarbeid, det var kvinnedominert og det ikke var kontakt mellom de ulike arbeidsstokkene på berga..

Sjøl om lønningene var små, kom de godt med, ikke minst i den vanskelige mellomkrigstida. Det var slett ikke bare slit og elendighet i bergarbeidet. Trass i at arbeidet var hardt, og dårlig betalt, syntes mange det var fint å være ute å arbeide, i alle fall når været var godt. Stemninga på arbeidsplassen var som oftest lett og god, og det mange husker tydeligst er samhold, vennskap, latter og gode historier:.

Etter krigen blei tørkinga flytta innendørs til elektriske tørker, og Ålesund overtok som klippfiskby nummer én i landet. Behovet for arbeidsfolk blei kraftig redusert, men arbeidet blei heilårsarbeid og stabilt utkomme. Fremdeles har klippfiskbedriftene god bruk for kystkvinnenes kompetanse. Vaskinga har ikke latt seg mekanisere, og kvaliteten på eksportproduktet avhenger av vante øyne og hender som vet hvordan fisken skal behandles. Arbeidet med å minimalisere sjukefraværet har høg prioritet i denne produksjonen, de erfarne klippfiskarbeiderne er rett og slett uerstattelige for firmaet.

Litteratur:
Alnæs, Arne 1982: 'Solkjerringer og fiskbærerer': om arbeiderne på klippfiskbergan i Kristiansund på 1930-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i trondheim, 1982.
Gjertsen Karl Ragnar 1984: 'Fiskerkvinnenes hverdag på Nordmøre', Årbok for N ordmøre, Nordmøre Historielag, Kristiansund.
Gjertsen, Karl Ragnar 1992: ''Bacalao superior - sin espinas'. Om tilvirkning av klippfisk', Årbok for Nordmøre, Nordmøre Historielag og Nordmøre Museum.
Gulbrandsen, Ågot og Klev, Ådne Fardal 1997: Svinør. Ryggen til Norge - Blikket mot havet. Oslo.
Gylland, Tove 1985 (red.): Trøndelag i nær fortid, Oslo.
Hamsun, Knut 1927: Landstrykere, Oslo.
Hanssen, Arvid 1982: Nordavindsvalsen og andre viser, Oslo
Iversen, Jan Martin og Iversen, Jostein 2000: Brytningstid. Kristiansund år 1900 - år 2000, Kristiansund
Molaug , Svein 1985 : Vår gamle kystkultur, bd. 1 og 2, Oslo.
Oterholm, Einar 2001: 'Tørking av klippfisk på Korsnesa', Årbok for N ordmøre, Nordmøre Historielag, Kristiansund.
Rogne, Karl 1984: 'Kvinna i gardssamfunnet i eldre tid på øyane i Haram', Årbok 1984, Sunnmøre museum, Ålesund.
Rypdal, Ane-Marie 1984: 'Arbeid som tenestetaust, ein god skole', i Sæther, Per (red.): Kvinneliv - kvinnekår, årbok 1984, Sunnmøre Museum, Ålesund.
Torsteinbø, Molla Vatnan 1998: 'Arbeid på kleppfeskbergan på Inner-Strøksnes', Årbok for Sørfold.




Utdrag fra kapitlet 'Kvinner i fisketilvirking' i boka Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad, KOM forlag 2004. Boka kan kjøpes via nettsidene til forlaget http://www.kom-forlag.no/, e-post: post@komforlag.no